DET JEG FØLER AKKURAT NÅ

Det har aldri vært enkelt for meg å snakke om følelsene mine. Ikke bare de negative, men også de glade og positive. Jeg er en person som holder mye inni meg, det har jeg alltid vært. Ikke fordi jeg ikke stoler på de rundt meg. Men kanskje mer fordi jeg ikke liker at alle mine dypeste tanker skal deles og analyseres med andre. Siden jeg er en person som endrer mening og har raske skifter i følelsene mine er det enkelt og greit bare lettere å holde det for seg selv, så slipper man å forklare et skifte i tankene ovenfor noen andre. Om det gir noe mening?

Desto eldre jeg har blitt, har jeg også blitt veldig analyserende ovenfor hva som foregår i hodet mitt. Det er liksom ikke den chille flowen lengre, der alt var fryd og gammen. Nå er jeg livredd for å være lei meg, livredd for å stresse, livredd for å ikke våkne opp med tidenes glis over kjeften. Jevnt over er jeg fornøyd med livet mitt. Elsker jobben min, er ekstremt takknemlig for vennene mine, og setter stor pris på alle mulighetene som kommer min vei. Likevel har jeg kjent på en ekkel klump i brystet de siste månedene. Ikke hver dag, men jevnt over. Det er som om jeg blir halvveis paralysert, og klarer ikke å gjøre noe annet en å glo ut i luften. Jeg blir livredd for å sjekke mobilen min, og har den konstant på lydløs. Bare tanken på en meldingsvarsel eller en mail gjør meg veldig urolig. Et indre stressmoment som bare har gjort at alle kanalene mine har hopet seg opp med røde varsler. Alt fra hverdagslige snapchats til jobbmails.

Jeg vil ikke si jeg har angst, selv om det kanskje høres ut som om jeg legger opp til det. Jeg har hatt flere venner som har slitt med akkurat angst, og jeg er ikke der. Jeg har bare glemt å ta vare på meg selv. Kjørt på, ikke tatt pauser og latt ting skli ut. Ikke trent, ikke hatt gode nok rutiner, ikke sovet nok og ikke spist næringsrikt. I går fikk jeg bare så utrolig nok av meg selv, og mitt eget jævla mas. Jeg er jo fullstendig klar over hva som må endres, og jeg vet nøyaktig hvordan jeg skal gjøre det. En balanse i hverdagen, rett og slett.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Det er skummelt å være så åpen og sårbar for så mange mennesker. Nå som det er så stor åpenhet rundt psykisk helse, føler jeg også mange mistolker en dårlig periode med depresjoner eller angst. Ikke at jeg skal peke finger, eller være dommeren for hvem som faktisk sliter eller ei. Verken jeg, eller deg som leser har faktisk rett til å mene noe om andre sin psykiske helse. Det er en privatsak. Okei, nå sporet jeg ekstremt av her. Poenget mitt er vel kanskje bare at det har vært et ekstremt langt halvår, og jeg er sliten. Likevel har jeg aldri opplevd så mye, reist så mange nye steder eller ledd så hardt som jeg har gjort den siste tiden. At jeg nå har hatt en liten knekk er ikke rart, og garantert noe de fleste med mitt tempo ville fått til slutt. Klumpen i brystet forsvinner litt etter litt etterhvert som jeg tar grep og legger planer for ukene som kommer. Så ja, jeg vet ikke om dette har vært til noen forklaring for dere eller om jeg bare har bablet mye meningsløst i dette innlegget.

Alt i alt, jeg føler meg ekstremt takknemlig. Litt stressa, men mest takknemlig.

3 kommentarer

  1. Liker veldig godt denne typen innlegg fra deg! Synes du er veldig flink til å sette ord på ting jeg. Takk for at du deler!

    1. Julia Nyland

      Tusen takk for at du sier det! Klem <3

  2. Jeg driver også egen bedrift, og jeg føler akkurat slik som du har beskrevet her. Det er så mye å gjøre hele_fuckings_tiden, men man må bare satse på at det blir bedre, I guess

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.