JEG SYNS SYND I BARNA DINE

I går satt jeg å bladde igjennom kommentarene på et av de siste instabildene mine. Et par av kommentarene var stygge, sånn skikkelig ufine. Jeg ble litt sånn jaja whatever, jeg er jo vant til det. Men, denne gangen valgte jeg å gå inn på profilen til en av vedkommende, for å se hva slags type menneske dette er. Hva slags type menneske som ikke har skjønt at «om man ikke har noe fint å si, så sier man det ikke heller».  Jeg ble litt satt ut da jeg så profilen hennes, for dette var en tobarnsmor som virket å ha alt på stell. En MOR.

Først tenkte jeg «ånei, skal vi få enda en generasjon med mennesker som mistolker ytringsfriheten med at det betyr de har rett til å være stygg med andre?». Verdens lengste setning, men uansett. Det er så trist. Kampen mot netthat har jeg for lengst lagt fra meg. Den er for stor, omfattende og seriøst ikke noe jeg orker å bruke tiden min på. Likevel klarer jeg ikke å la være å syns synd på disse barna. De barna som har foreldre som er slem mot andre på internett. De sjalu, ufine og stakkarslige foreldrene. Hvordan blir barna oppdratt? Til at det er greit å si stygge ting, så lenge offeret er en offentlig person? Eller at det er greit å si stygge ting til alle, om man er uenig i utseendet eller måten vedkommende kler seg på?

Det gir meg en klump i magen, rett og slett. Håper aldri jeg blir en sånn mor. Noe jeg er ganske sikker på jeg aldri kommer til å bli heller. Jeg syns synd i barna deres. Det er en foreldres oppgave å lære videre de gode verdiene. Sist jeg sjekket er ikke mobbing en kvalitet man ønsker for barnet sitt.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.